Vips! Så er NM over. Etter nok et helt år med pinefull venting frem til årets viktigste uke, er hele greia over på et nanosekund av et blunk. Og man sitter igjen med en totalt snudd døgnrytme, litt uklare minner fra sene kvelder (eller tidlige morgener, eventuelt også sene morgener...), selvølgelig også masse klare, gode minner, litt mer cash i lommeboka, endel nye friend requests på facebook, et nådd mål om finalebord i ladies event, men bust lenge før målet om å nå i pengene i main event, og et par-tre kilo mer kroppsvekt. Det var NM-året 2014 i korte trekk for min del. Og ja, jeg skal selvfølgelig utdype en hel del mer enn som så, for det der dekker ikke på langt nær det nødvendige.

Dette var altså mitt tredje NM, og mitt andre år med med pokerspilling. Og dette året ble jo også noe mer spesielt enn de to foregående, da jeg plutselig var ett av de fantastiske medlemmene i Team Vimennpoker og ambassadør for spillselskapet Unibet. En jobb jeg tar veldig seriøst, og som jeg gleder meg til å være med videre på!

Unibet og Team vimennpoker.no

Jeg dro ned allerede på fredag, og har vel aldri vært så klar for ti dager med poker som nå. Å spille på lag med Unibet gjorde at jeg var enda mer gira på å faktisk gjøre det beste jeg kunne. Ingenting er så bra som å starte ambassadør«karrieren» med et godt norgesmesterskap! Jeg begynte jo som sagt med poker for to år siden, noe som heldigvis betyr at jeg har lært mye siden jeg først satt i Dublin i 2012 og trodde jeg kunne spille poker. I år hadde jeg mål om finalebord i ladies, og komme i pengene i main. Første event ute var ladies, og jeg var dritklar for å gjøre en god innsats. Selvsikker og klar til å kjøre på, spille spillet mitt og vise hva jeg er god for.

Jeg startet bra. Fikk et greit startbord hvor jeg kunne ta rollen jeg elsker å ta – aggressiv og kontrollerende fra start. Ta sjefsrollen på bordet. Stacken min vokste fra start, og etter et par-tre timer spill fikk jeg en hånd som fikk stacken til å vokse betydelig. Jeg ser ned på AK, raiser fra tidlig pos og får 3bet fra Ingrid Marie, som var en spiller jeg oppfatta som sånn passe tight. Jeg setter rangen på 3betten til premiums, og vet at jeg ofte er bak med AK – til og med med treff i flopp. Derfor velger jeg å flatte. Det koster meg ikke mye, og jeg kan floppe gull. Floppen kommer KK4. Med andre ord; høyst sannsynlig gull. Jeg checker, hun byr. Jeg syner. Turn er blank. Jeg checker, hun byr, jeg raiser. Vi blir all in, og hun viser AA. River er blank, og Ingrid Marie må dessverre forlate bordet. Litt trist å miste superdoll så tidlig i turneringa, men helt greit med en god start for min egen del.

Fant ikke følelsen

Resten av dag 1 i ladies går helt supert. Jeg syns jeg spiller bra. Velger gode spots, spiller hardt når jeg velger å spille, og tar ned potter uten særlig gode kort. Katja og Ylva blir etterhvert flyttet over på bordet mitt, og blir sittende og krige mot hverandre ei stund. Da må jeg roe ned spillet mitt, og sitte litt på sidelinja ei stund. Noe som er dødens kjedelig, men også nødvendig. Bordet brytes, og jeg flyttes til nytt bord, hvor jeg igjen tar samme rolle som jeg hadde tidligere. Aggressiv og tøff. Dermed avslutter jeg dag 1 som second chippie, og bare gleder meg til morgendagens spill. Dette kan jeg jo faktisk klare! Det føles absolutt ikke feil.

Dessverre går det ikke like bra på dag 2. Fra start føler jeg meg ukomfortabel. Jeg finner ikke... Følelsen. Jeg finner ikke selvtilliten. Jeg finner ikke motet. Alt jeg gjør, tviler jeg på. Alt jeg vet jeg bør gjøre, lar jeg være å gjøre. Alt blir bare kaos. At jeg i det hele tatt kommer meg til finalebord er egentlig et under med tanke på hvor dårlig jeg spilte. Jeg sa det i pausen. «Nå må jeg virkelig ta meg sammen og finne spillet mitt igjen, hvis ikke går dette dårlig!» Jeg fant aldri spillet, og røk på en 7.plass etter en noe flau affære på tv-bord med åpne hullkort. Ai, ai, ai.

Jeg gikk rett på hotellrommet etter bustouten. Det var ikke det å buste som var så ille. Det var heller ikke at jeg kom på 7.plass. Men det var skuffelsen over å spille så dårlig! Jeg var rett og slett knust over at jeg klarte å ødelegge sjansen jeg så fint hadde lagt opp dagen før, kun med dårlig spill og meg selv å skylde på. Ikke kort, ikke mangel på spots, ikke uflaks, ikke alle andre – kun meg selv. Jeg gikk rett til rommet, og så for meg at jeg aldri skulle vise trynet mitt utenfor de fire veggene der igjen. Main kunne jeg jo bare glemme – hva var poenget om jeg skulle spille så dårlig!? Hva var vitsen med å dra hit? Hvorfor gadd jeg? Åjadda. Drama queen in tha house. Mørt, som vi trøndere bruker å si.


På bord med Odd Oddsen i Main

Jeg kom meg heldigvis raskt. Dagen derpå, og utallige peptalks til meg selv senere, var jeg faktisk veldig klar for å spille main. Kanskje faktisk mer klar enn om det hadde gått bra på dag 2 i ladies. Nå var jeg kampklar. Jeg ville ha revansj. Ikke med mål om å verken vinne main eller komme i pengene, men med mål om å faktisk spille poker jeg selv mener er bra. Bra til mitt nivå å være. Målet var å spille så jeg kunne forlate lokalet med en følelse av at jeg faktisk var fornøyd, og ikke så skuffa og misfornøyd at jeg nok en gang ville gjemme meg på hotellrommet for resten av turen.

Main event starter bra. Jeg mister først noen tusen chips, før jeg fyker over startstack og opp til 50k. Bordet er veldig greit, helt til det fylles og blir 8 spillere. Sistemann til bordet er nemlig Ola Amundsgård, kanskje mer kjent som Odd Oddsen. PLO er vel kanskje mer hans hjemmebane, men han er naturligvis ikke bortevekke i hold´em heller. Jeg kommer i en spot mot ham hvor han pusher på river, og jeg må kaste ei sterk hånd. Jeg tenker lenge på avgjørelsen, men konkluderer med at alle tenkelige hender slår meg, og da er det bare å gi opp. I retrospekt burde jeg tatt den avgjørelsen på turn istedet for på river, men det er sånt som er lett å si i ettertid. Med den pushen i bunn får man jo endel mer informasjon også, så det er lettere å konkludere med at man er bak med sin sterke hånd enn det er på turn. Men på river ble jeg altså sikker på at jeg var bak. Jeg kan aldri se for meg at Odd Oddsen pusher på river der uten å være rimelig sikker på å vinne potten, spesielt ikke så tidlig i main event i NM, mot ei random jente som meg selv. Tviler på at det var nutblockers ute og gikk og...

De neste hendene går ganske likt. Jeg må kaste på river. Eller checke bak etter å ha bydd alle gater, for jeg vet jeg blir rivra. Så ja. For å oppsummere main event. Jeg syns jeg spilte bra. Startet bra, var fokusert, konsentrert og brukte hjernen så godt jeg kunne. Det jeg i ettertid kanskje ser jeg ikke var supergod på, var betsizing. At jeg ikke tenkte over det godt nok. Men det jobber jeg med nå. Og at jeg tok avgjørelser på river jeg helst burde tatt på turn. Men alt i alt – jeg var fornøyd med spillet mitt. Kom opp i en del uheldige spots jeg antagelig ikke spilte maks bra, og endte til slutt all in med AQ mot 88. Floppen kommer 78T, og jeg er dævv etter cirka 7,5 time spill. Next year then...?

Kysseklar tafsedealer

Men det er det som er så fint med NM. NM er ikke over selv om man buster på dag 1 i main event. På langt nær. Det er fest, det er sosialisering, det er masse mennesker, det er cashgames, det er... Alt. Alt jeg liker! Resten av NM ble derfor en evig lang fest. Følge med på hvordan Unibetspillerne gjorde det, hvordan Team vimennpoker gjorde det, og ikke minst; spille ut alle gutta i cashgame. Å sitte der som eneste jente å syne ned tunge riverbud med A høy er like deilig hver eneste gang! Å bløffe på vått bord, vise den, for så å catche samme fyr i bløffeforsøk mot meg i en pot hvor jeg har bunnpar, komme med en lang tale om hva jeg tror han kan ha og hvor naken jeg faktisk tror han er, syne og kunne se tilten bygge seg opp i vedkommende. En hånd senere forlot han bordet. Muhahaha. Deilig, deilig.

Og så må jeg heller ikke glemme å fortelle om dealeren som huska navnet mitt fra dag 1 (men som påstod han huska det fra i fjor), som befølte låret mitt under bordet i et cashgamelag som hadde vart i... Vel, antagelig noen timer for lenge. Neste dealer i kø så hele greia, og sa fra til floor. Den tafseglade dealeren fikk derfor sparken, og fikk ikke returnere til bordet jeg satt på. I stedet fikk han en kollega til å komme bort til meg TRE ganger for å få meg ut i gangen for å snakke med ham. Til slutt ble jeg lei av maset, gikk ut i gangen og måtte stå imot et klineforsøk som nesten kan betegnes som et voldtektsforsøk. Jeg fikk dytta ham vekk, sa beklager, dette kunne jeg ikke gjøre, og gikk tilbake til cashgamet og plussa 850 juuuuros. Fine greier.

Takk! Til mange!

Men nå prater jeg alt for mye her. På tide med en konklusjon. Jeg vil takke Unibet for super støtte, jeg vil takke Team vimennpoker for at jeg er så heldig å få være med på teamet i det kommende året, og jeg vil takke Frode Fagerli for nok et supert arrangement. Jeg vil avslutte med å si at jeg gleder meg enormt til pokeren i samarbeid med Unibet fremover. Jeg skal ta turen på Unibet Open, og spille min første internasjonale større turnering! Hvor spennende er ikke det!? Jeg gleder meg i alle fall enormt, og har allerede begynt det harde arbeidet med å forbedre meg selv som pokerspiller. Jeg er jo født sta, og har som mål å bli god. Ganske god. Det skal studeres, for å si det mildt! Jeg krysser fingrene for forbedring, fremgang og gode resultater. Time will show, og dere skal selvfølgelig få høre om jeg lykkes eller ikke. Sånn. Dett var dett! Drea out!