Dette har skjedd: Ansvarlig for Vimennpoker.no ba meg skrive en blogg om hvorfor jeg er pokerens svar på Bobby Fisher. Dette fordi god gammaldags rævslikking ikke var nok til å få bli med pokerslaget «Gullhånda» som spilles i Posthallen i Oslo 1. mars. Så jeg inviterte kompiser til hjemmepoker og ble overrasket over at toerne ikke lenger er frie (i hvert fall ikke blant de fleste av mine venner). Jeg vant med glans, og har et manipulert bildebevis på det. Kim Jong-un var til stede, og dama oppdaget at hun var sammen med en blogger. Bobby Fisher har ikke latt høre fra seg, men så er jo da også han dau, og jeg er blitt anklaget for å være en idiot som ikke vet hva jeg snakker om. Well, good Sir, I beg to differ.

En gang for mange, mange år siden dekket jeg The European Poker Tour i København for et annet herreblad her på huset. Fotografen og jeg laget vår egen presselosje i baren på hotellet, levde hele helga på øl, gin og peanøtter, og dro kvinnelige spillere opp på rommet for fotografering under påskudd av å være seriøse pressefolk. På et tidspunkt endte jeg opp med å spille strippoker sammen med Kjersti Grini. Gudene vet hvor mange gin & tonic jeg hadde måttet suge i meg for å synes at det var en god idé, men jeg tapte så det sang (to par mot straight) og dermed måtte den lille floppen opp på bordet. Kjersti var ikke imponert.


Utover det, dekket vi arrangementet på en særdeles aggressiv måte. Vi stilte kritiske spørsmål til bartenderen (om hvorfor vi ikke fikk mer servering) og gjemte oss for pressekontakten fordi vi ikke ville la oss kjøpe av markedskreftene. Og med denne gravende journalistikken kunne vi avsløre at mange av de rutinerte og anerkjente spillerne måtte forlate bordet i skam allerede første dagen fordi, og jeg siterer fritt etter hukommelsen: «Det er så mange drita dårlige spillere her». Det viser seg nemlig at dårlige spillere kan sette gode spillere ute av spill.

Noen ler - andre trenger en forklaring: Siden jeg nå skriver i Villmarksliv til vanlig, kan jeg trekke en sammenligning fra dyrenes verden. Dersom du for eksempel jakter rype i fjellet, er bikkjas oppgave å skremme opp rypene som ligger og koser seg i lynga. Disse blir så skutt i flukten og ender som skrytehistorier et sted på vestkanten. De rypene som derimot er litt treige i nøtta skjønner ikke at den golden retriveren som står og sikler dem i nakken utgjør en trussel. De vil derfor bli liggende og med det unngå å bli skutt. Darwin tok feil, og idiotene hersker verden.
Et annet eksempel er bjørnen og fisken. Dette har vi sett på tv, dere. Bjørnen står og fisker i elva der hvor han vet at laksen hopper. Den fisken som finner på andre ting nede i elveleiet, den som for eksempel synes det er artigere å stå og kope ved en trestamme, vil ikke bli tatt av bjørnen. Idiotene vinner igjen (riktignok vil heller ikke den laksen få gyta og formert seg, så der vinner nok Darwin til slutt åkke som, men det er ikke poenget).  
Poenget er nemlig det, at sånn er det i pokerverdenen også. En idiot vil gjøre ting på bordet som de profesjonelle spillerne aldri ville ha gjort. Idioten er utilregnelig, vanskelig å lese og kan ende opp med å vinne på ulogiske trekk. Jeg vet ikke om fenomenet har et navn, men vi kan kalle det «kjæreste-spilling» fordi dersom du lar kjæresten få spille et slag eller to, kan du banne på at det er slik hun drar inn potten. Gjerne etterfulgt av knising og kommentarer som: «Oi, jeg vet ikke hva jeg driver med, men poker er skikkelig lett, altså».  

Jeg er imidlertid ingen idiot, og beviset på det er kommet på bordet tre ganger siden siste innlegg. Første gangen  ble jeg invitert med på poker av disse ViMenn-gutta fordi jeg angivelig var en «skikkelig stor laks». Jeg antar at betegnelsen «stor laks» kan sidestilles med «storkar», og det komplementet tar jeg til meg. Jeg var i hvert fall ingen idiot-laks som sto og glodde på en trestamme, for jeg tapte så raslet tungt i pungen til Gundersen. Det skal for øvrig sies at jeg gikk dobbelt så fattig hjem den kvelden fordi jeg glemte å plukke med meg pengene fra pengehullet første gangen jeg vant på minibanken.

Det andre beviset på at jeg ikke er en idiot kom en uke eller to senere. Da hadde Vimennpoker.no en slags lanseringspoker for nettsiden, og alt var gull til jeg gikk all-in mot en navnbror. Jeg hadde konge-ess og jeg hadde tatt ham, hadde det ikke vært for flushen som kom seglene inn på riveren. Der fikk jeg brukt tre vannrelaterte ord i en setning, og samtidig har jeg lært at denne flushen kan være lett å glemme (for øvrig en vanlig hånd for «kjærestespillerne»).

Det tredje beviset kom nå nylig på casino i Stockholm. Jeg kjøpte meg inn på et «cash game»-bord for 500 spenn, og en liten halvtime senere satt jeg med en tredobbelt så stor staka (som vanlig). Og omtrent samtidig som en svenske med mindreverdighetskompleks, som kjøpte alle pottene for 300 spenn før floppen kom på bordet, ble kastet ut på grunn av fyllevrøvl, gikk jeg all in med par i konge på hånda. Og der traff jeg flushveggen igjen gitt, og måtte gå blakk hjem. Det var likeså greit. Jeg skulle tidlig opp dagen etter. Man finner seg noen unnskyldninger og lever med dem.  

Så der har dere det - beviset på at jeg ikke er en idiot. For som jeg pleier å si: Det er bedre å være en stor laks enn en idiot med flaks.