Året var 2004, og den store internettpokerboomen var på sitt aller høyeste. Pokerproffen John Duthie, som vant en TV-sendt turnering kalt Poker Million i 2000 med så mye som 30 millioner TV-tittere, mente det kunne være et marked for en europeisk turneringsserie, og fikk med seg Pokerstars på laget. European Poker Tours var en realitet.

Første stopp i første sesong var den gang som i år i Barcelona. Sensommer, spansk seriestart og poker ved strandkanten har vist seg som en nærmest uslåelig kombinasjon, og den katalanske hovedstaden har vært med i EPT-sirkuset hvert eneste år. Første Main event ble vunnet av svenske Alexander Stevic, som fikk med seg 80.000 euro hjem etter å ha utkonkurrert et felt på 229 spillere som alle hadde betalt tusen «gærninger» for å være med på moroa. Ca 8000 kroner.

Pokerboomen var absolutt merkbar i Norge også på denne tiden, og allerede på neste stopp, i London, fikk vi en mann på finalebordet. Baard Dahl, som senere begynte å jobbe for Pokerstars, og som i tidligere i år vant verdens første turnering der sjakk og poker ble slått sammen, ble til slutt nummer fire i London. London har for øvrig også vært med i EPT-sirkuset hvert år.

I første sesong fikk vi ytterligere to nordmenn på et finalebord i en EPT Main event. Fjerde stopp var nemlig Scandinavia Open (EPT Copenhagen) i januar 2005, og Erik Kolaas og Alexander Cooper kom på henholdsvis femte og åttende plass dette året.

To norske seire

I andre sesong fortsatte Norge å gjøre seg bemerket nede i poker-Europa. Hele seks nordmenn på finalebord i løpet av sesongen var fjerde best, etter Storbritannia (13), Sverige (9) og Danmark (7). Imidlertid fikk vi ingen seiere denne sesongen heller, men tre andreplasser (Jonas Helness i EPT London, Gunnar Østebrød i EPT Baden og Edgard Skjervold i EPT Copenhagen) lar seg absolutt høre. At Alexander Strandli ble nummer tre i Grand Final i Monaco, og at både Torstein Iversen og Edgar Skjervold supplerte Østerbrød på finalebordet i østerrikske Baden med henholdsvis sjuende og åttende plass, var rett og slett imponerende.

I sesong tre ordna det seg imidlertid sett med norske øyne. Bjørn-Erik Glenne vant allerede i Barcelona, i første turnering, etter å ha vært headsup med selveste Phil Ivey. Hele 480 spillere hadde betalt 5000 euro hver for å være med på moroa, og førsteplassen utbetalte 691.000 juros. Omgjort til oljepenger er det over 5,5 millioner.

Bare en uke senere var det Jan Olav Sjåvik sin tur til å gå dypt i London, han ble til slutt nummer tre når Victoria Coren vant sin første EPT.

I mars vant Andreas Høivold Norges andre EPT i Dortmund, han slo et felt på 493 spillere og tok med seg €672K hjem, og Norge ble sammen med Storbritannia den eneste nasjonen som tok to EPT-titler den sesongen. Med Marius Torbergsens fjerdeplass i Warzawa og Kristian Kjøndals tilsvarende plassering i Grand Final i Monaco, greide Norge fem finalebord den sesongen.

Johnny Lodden

Beste norske spiller i EPT-sesong fire var Trond Eidsvig. Med imponerende tre finalebord (#5 i Barcelona, #4 i Dublin og #8 i Warzawa) sto han for 60% av de norske topp8-plasseringene den sesongen. Annette Obrestad (#2 i Dublin) og Kristian (#4 i Praha) utgjorde de resterende norske finalebordene. Av internasjonale navn verdt å merke seg, så var dette sesongen Michael McDonald, Bertrand Grospellier og Jason Mercier vant sine respektive EPT-er.

Sesongen etter ble en viss Johnny Lodden presentert i norsk EPT-sammenheng, han fikk en åttendeplass i Budapest, blant annet slått av landsmannen Albert Iversen (#4) og årets nybakte verdensmester Martin Jacobson (#3). Anders Langset ble nummer 3 i EPT Copenhagen senere i sesongen, mens Dag Martin Mikkelsen ble nummer fire i avslutningen i Monaco etter å ha startet dagen som chipleader. Jake Cody og Liv Boeree vant hver sin EPT denne sesongen.

Over 1000 spillere

Sjuende sesong startet med nok en norsk EPT-seier. Den tredje, og foreløpig siste. Kevin Stani vant 400.000 euro etter å ha slått et felt på 420 spillere i EPT Tallinn. Thor Stang fikk Norges andre finalebord denne sesongen (#6 i Barcelona), mens svenske Martin Jacobsen fikk sitt finalebord nummer 2, 3 og 4 i EPT-sammenheng. Det er temmelig imponerende. At det var to andreplass og en fjerdeplass på svensken gjør det ikke noe mindre spesielt.

Sesong 8 hadde vi også «bare» to finalebord, Erlend Melsom ble nummer seks i Tallin og Aage Ravn tok fjerdeplass i København. Sistnevnte greide for øvrig også en sjetteplass i PCA-en i sjette sesong.

I sesong 9 fikk Johnny Lodden sitt andre finalebord, i selveste Grand Final i Monaco. Det ble til slutt tredjeplass på nordmannen i en sesong uten flere finalebord. Det samme antallet finalebord hadde vi i fjorårssesongen, da Jan Olav Sjåvik fikk det eneste under EPT London med sin sjuende plass.

Det er imidlertid verdt å merke seg at flere av turneringene de siste par sesongeen har tiltrukket seg godt over 1000 spillere. EPT Barcelona hadde for eksempel  229 deltakere i første sesong, i niende sesong betalte 1082 inn i turneringen, i fjor økte antallet til 1234 og årets rekordfelt hadde utrolige 1496 spillere til start. Etter tre runder av årets sesong har vi fortsatt til gode å se nordmenn på finalebordet, men tre europeiske stopp igjen (Deuville, Malta og Monaco), samt PCA-en på Bahamas rett over nyttår, er det stadig vekk muligheter til å opprettholde en svært god og sterk norsk tradisjon i EPT-sirkuset, nemlig at vi casher hver eneste sesong. Følg med på Vimennpoker framover og «se hva som skjer».

Vil du se litt på hvordan det gikk i fjorårets, eller årets, sesong, ta en titt på våre livesendinger:

Sesong 10:

EPT Praha

Pca Bahamas

EPT Deauville

EPT Vienna

EPT Grand Final Monaco

Sesong 11:

EPT Barcelona

EPT London

EPT Praha