«Du blir ikke lykkelig av penger», sier du?

Ta den gladkristne livsløgnen din og gjem den mellom valkene. Det er klart penger gjør deg lykkelig. På vei mellom t-banen og jobben kan jeg lett komme på minst 43 ting som gjør meg lykkelig og alt koster penger.  Crack og baconpølse er bare to av dem.

Det er klart penger gjør deg både lykkelig. Spør hvem som helst utenfor NAV-kontoret på Sagene i Oslo. Still deg der i kø en mandags morgen med en plakat hvor det står «Penger gjør deg ikke lykkelig», og se om du overlever til lunsj. En kompis av meg prøvde, og kom hjem med to blåveiser som fortalte akkurat hva folk uten ei krone syntes om den arrogante holdningen hans.   

For hvem er det egentlig som bruker dette uttrykket? Jo, det er de som enten har ræva så fulle gryn at det svir litt i rattata hver gang de oppgraderer lystbåten. Du vet de som må unnskylde seg ovenfor øvrigheta for at de bor i en villa med fire garasjeporter, i et strøk langt unna arbeidsfolk, hvor sola alltid skinner. De har null i skattbar inntekt, et firma som står på en avdød onkel og bruker konjakken til å skylde ned hjertemedisinen. Det er disse som kan finne på å si i intervjuer med Kapital og Dagens Næringsliv at: «Joda, men penger gjør deg ikke lykkelig». 

Eller så er det de som befinner seg helt på andre siden av rangstigen. Eksempelvis han pappaen som drakk opp trygdepenga slik at det ikke ble noe særlig annet enn forskalingsplank med to taustumper på midten under juletreet i år heller. Han kan si det: «Du trenger ikke Rossingnol du vettu, gutten min. Da far din var ung hadde vi ikke engang tau på skia da. Det skal jeg si deg: Penger gjør deg ikke lykkelig».

Selv er jeg på ingen måte ulykkelig, men jeg er ikke tvil om at 10 millioner kroner (pluss minus) fint kunne ha spritet opp den sure punsjen jeg kaller et liv. Journalistkarrieren, til tross for både priser og utmerkelser, er mest med på å vedlikeholde dårlige vaner og nedbetale den leiligheta som banken min eier. Og den boka jeg skrev («Fantombildet» - utgitt på Aschehoug, og kan kjøpes i alle vanlige bokhandlere og nettbutikker) gjorde meg ikke til dritrik (selv om den fikk mange svinbra anmeldelser). Så nå skal jeg begynne å spille poker. Det er, om jeg kan si det selv, en cunning plan.

Historien skal nemlig ha det til at jeg delte t-bane-vogn med redaktøren i Vi Menn, og siden vi begge har et anstrengt forhold til folk som studerer på Blindern, ble vi enige om at jeg skulle delta på Vi Menns pokerarrangement «Gullhånda» i begynnelsen av mars. Helt hvor sammenhengen ble av, vet ikke jeg, men jeg husker stort sett bare det jeg selv vil. Førstepremien i «Gullhånda» er etter sigende en plass rundt bordet i poker-NM og da sier det seg selv at veien derfra til VM i Vegas er kort. Og i VM kan man vinne et passende antall millioner til å tilfredsstille mine behov.

For jeg er en gambler, og jeg innrømmer gjerne at kompassnåla mi vender seg mot kasinoet hver gang jeg lander i en by hvor hasardspill pågår. Nyttårsaften, for eksempel, ble tilbrakt i Berlin, og bare en knapp halvtime før jeg fikk presset meg inn i dressen og dynka finskoa i stekefett, satt jeg på roulettebordet i Kreuzberg og sa «Alles auf zweiundzwanzig, und machen Sie das pretty fucking schnell, bitte».

Men poker er jo som kjent ikke gambling (noch, noch, wink, wink), og med mine matematiske gener (moren min er mattelærer og faren min har snyltet på skatten i alle år) samt min unike evne til å bløffe (bløffer jeg nå for eksempel?), så mener jeg, om mange med meg, at den VM-potten på mange måter er min, i hvert fall så godt som. Greit nok, så har jeg ikke sagt opp jobben ennå, men det dreier seg i bunn og grunn bare om formaliteter. 

Så frisk og rask, og med et lynne du nesten bare kan skape deg selv ved hjelp av guttungens kjemisett, troppet jeg opp jobb dagen etter og presenterte den geniale planen. Der ble jeg møtt av Vi Menns pokersjef som sa at jeg selvfølgelig skulle få bli med på «Gullhånda», men ikke uten først å gjøre nytte for meg. Det skulle vise seg at jeg ikke var den eneste med planer om å komme meg til Vegas, og lista over folk som maste på plass var lang. Det betyr at jeg nå har sagt meg villig til å dele min visdom og pokerkunster med denne nettsidens lesere via en jævla blogg. Jeg ble selvsagt beæret over forespørselen, og dette er dermed det første av en rekke innlegg hvor pokerferdighetene mine skal komme til syne.

Jeg er en slags «show, don’t tell»-fyr. For de som ikke vet hva det innebærer, er jeg mer glad i å vise frem snabben enn å skryte av hvor stor den er. På den måten unngår mange å gå skuffet hjem. Så i forbindelse med denne første posten vil jeg derfor vise et bilde av pokerlaget jeg umiddelbart snekret sammen samme dag. Det ser slik ut:

 

 

Han kineseren som er sensurert heter Tri og kommer fra Vietnam. Han syntes han så stygg ut på bilde. Til venstre har du en vassekte trønder som synger i band, til høyre har du manusforfatteren Stian. En solid gjeng der altså. Jeg er han som ikke smiler.

Kort om pokerslaget: Det skulle vise seg at mye har skjedd på pokerfronten siden sist jeg spilte. For det første bruker man ikke tiøringer lenger. Angivelig har tiåringer gått ut av både bruk og produksjon, så dermed var det i bunn og grunn bare å kaste det Norgesglasset jeg har spart på siden våren 1990. Før spilte vi også knokepoker og vannpoker, og var det minimum ei jente i rommet spilte vi klespoker. Nå bruker man sjetonger. Det hører for øvrig med til historien at Stian mente vi kunne spille klespoker nå også, men trønderen syntes det var «spesielt» (han om det).

Man spiller ikke lenger med fem kort på hånda, og selv om vi ikke spilte om penger (noch, noch, wink, wink igjen) var innsatsen noe høy. Likevel var den store overraskelsen det at toerne ikke lenger er frie. Derfor var det likeså greit å kaste seg først som sist når man satt med to toere på hånda og to på det som kaltes «riveren». De var jo ikke lenger verdt en dritt. 

Ikke for å skryte, men dette første pokerslaget bekreftet bare hva jeg har visst hele tiden. Nemlig at jeg har et talent for dette. Og beviset for det, er dette bildet som ble tatt helt på slutten av kvelden:

 

 

Så det kan være lurt å følge med på denne bloggen når jeg nå videre skal dele mer av min pokervisdom. Og er du skikkelig uheldig møter du meg på «Gullhånda».

 

Avinor!