Av Leiv Kåre Johannessen

To ganger i året er Borgata verter for hovedserien i World Poker Tour (WPT); Borgata Winter Open i januar og Borgata Open i september. Jeg har lenge hatt lyst til å spille Borgata Open, og denne høsten passet det. Sju andre pokerspillere fra Haugesundsregionen slo følge, seks ble med en langhelg for å spille sideturneringer, mens vi var to som ble igjen for å spille hovedturneringen.

Fra venstre Eric Cortes, Roy Atle Steine, Stian Larsen, Frode Alfredsen, Robert Alfredsen Haugland, Atle Westerheim og Leif Arne Hetland foran morgenutflukt første dagen i Atlantic City.

David Fox

Eric Cortes og Frode Alfedsen fikk et finalebord i en sideturnering allerede første kvelden i Atlantic City. Dagen etter spilte alle åtte ”$1000 6-max”. Dette er en turnering som tiltrekker seg mye pokertalent. Mer enn 200 stilte til start. Amerikanske proffer utgjorde en stor andel. Amerikanske pokerspillere er ganske polarisert i den forstand at det er en markert forskjell mellom hvordan amatørene og proffene spiller. I denne turneringen var det en overrepresentasjon av unge spillere som kontinuerlig la press. Jeg spilte på store deler av dagen på bord med Matt Matros. Han er best kjent for å ha vunnet brachelt i WSOP tre år på rad i perioden 2010 til 2012. Vi havnet i en stor pott mot hverandre et stykke ut på dagen. Jeg spilte opp med A2 i hjerter. Matt Matros tenkte et øyeblikk før han synte i storeblind, og floppen kom 974 med to hjerter. Jeg gjorde et C-bet. Da oppførte Matt seg på en måte som gjorde at jeg tenkte: ”Nå er han på rør og skal gjøre et ”move”. Like etterpå pusher han all in, og jeg synet umiddelbart på instinkt. Riktignok har jeg flushedrag, men det det er i utgangspunktet uaktuelt å syne seg inn med noe slikt. Jeg har heller aldri tidligere synt hele stacken med A høy i en så tidlig fase av turneringen tidligere (blindene var 500-1000 og jeg spilte på ca 35.000). Jeg bare følte bare at jeg lå foran, og at flushedraget i bakhånd gjorde det selvfølgelig enklere å følge instinktet. Matt Matros var tydelig misfornøyd med synet og viste opp J8 uten hjerter noe som gav ham sju vinnerkort samtidig som han var død med hvilken som helst hjerter. Ingen hjerter kom, men heller ingen J, 8 eller 10, og jeg doblet opp. På dette bordet satt også David Fox. Han er også en meritert pokerspiller som har spilt inn mer enn 1,3 millioner dollar. Dessuten er han en veldig hyggelig fyr. Da bordet ble brutt opp ble både jeg og David Fox flyttet til et bord hvor fjorårets WSOP-vinner Joe McKeehen satt med den største stacken.

Joe McKeehan og Leiv Kåre Johannessen under 6-max turneringen under WPT Borgata.

Jeg fikk ham like til høyre for meg, og det skulle vise seg at vi kom til å klinsje gjentatte ganger. Tre ganger i blindekrig hvor jeg vant 2-1. Så kom det en stor pott hvor David Fox spilte opp. Joe McKeehen synte, og jeg synte med 66. Floppen kommer med to spar og en sekser. Jeg hadde spar 6 på hånd som gav en blokker på flush. David gjorde et C-bet, Joe McKeehen synte og jeg gikk over. David Fox tenker seg om litt før han skjøv alle sjetongene. Joe McKeehen kastet og jeg synte. David Fox hadde flushedrag med A9. Ingen spar kom på turn eller river, David Fox var ute, og jeg var ”chippy” på bordet foran Joe McKeehen. Deretter tapte jeg en pot med JJ mot 22, noe som gjorde at Joe McKeehen igjen tok ledelsen på bordet før vi klinsjet igjen. På dette tidspunktet nærmet vi oss boblen. Jeg plukker opp AKs, og ”3-bettet” et oppspill fra Joe McKeehen. Han studerte stacken min og spurte hvor mye jeg hadde bak. Jeg fikk en følelse av at han skulle pushe for ”fold equity” noe som innebar at jeg i verste fall hadde en flip. Og det var nettopp det han gjorde. Jeg synte og han viste 9-9. Paret hans stod, jeg røk ut og han gikk til finaledagen med en stor stack.

Drømmestart

Dagen etter spilte vi en $360 sideturnering, og her var nivået merkbart lavere. Bordet mitt var så soft at jeg falt for fristelsen å spille samtlige hendene den første halvtimen det første nivået varte, til tross for at jeg knapt hadde spillbare kort. Det morsomste øyeblikket i turneringen kom da jeg spilte opp fra tidlige posisjon med 10-4, fikk fireveis action, og tok potten med treff på bunnpar med 10 som kicker. Da ristet den største fisken på bordet på hodet, rød i toppen, og sa til meg: ”You are horrible”. Dette stuntet gjorde forøvrig at jeg fikk godt betalt når jeg hadde noe, og disse ”luringene” forsto ikke at jeg hadde noe hver gang jeg spilte en stor pott. Den som fikk best betalt var likevel Roy Atle Steine. Han registrerte seg seint og kom på bordet litt ute i andre nivå. De andre på bordet fikk med seg at vi kjente hverandre og trodde at det hadde kommet enda en ”gal viking” på bordet. Det er litt morsomt fordi Roy Atle er en av minst gale pokerspillerne jeg vet om. Han fikk AA utdelt i første hånd, og ”3-bettet” et oppspill, fikk fireveis action til floppen som var A høy, og envis action hele veien med en som hadde et svakt treff. Roy Atle fikk en drømmestart. Dessverre var det ingen av oss som kom i pengene i denne turneringen. Selv kom jeg enda engang dypt med en stor stack, men det gikk ikke helt inn.

17. plass

Etter tre dager på Borgata reiste de fleste hjem, mens jeg og Leif Arne Hetland fra Skudesneshavn ble igjen for å spille hovedturnerignen som i år hadde 1.179 deltakere og en gav mer enn $800.000 til vinneren. Vi bygget begge jevnt de to første dagene, og jeg fikk igjen ”gleden” av å slå ut David Fox. Foran den tredje dagen spilte jeg på 188.000 mens Leif Arne hadde hele 248.000. Blindene startet på 2.500-5.000 pluss anter. Spillet gikk egentlig helt fint, og vi nærmet oss pengene. På dagens andre nivå med drøyt 120 spillere igjen (det var pengepremier til 110) fikk jeg utdelt AQ i ”cut off +1”. Jeg spilte opp og fikk syn fra knappen og lilleblind. Floppen kom A-10-6 med mulig flushedrag. Da velger lilleblind å by ut i front. Jeg hadde allerede vært i klinsj med denne spillere flere gagner tidligere, og han hadde demonstrert både mot meg og andre at han var i stand til å gjøre ”moves”. Han hadde blant annet flere ganger synt oppspill med ”suited connectors”, spilte dragene aggressivt, og gitt full gass dersom han hadde treff i tillegg til drag. Jeg klarte ikke å sette ham på 10-6 da dette lå utenfor ”rangen” han hadde vist tidligere, og i tillegg regnet jeg det som en for spekulativ hånd i den fasen av turneringen vi var på det tidspunktet. Kort sagt var det mange varianter hvor jeg ledet. Men det var akkurat 10-6 han hadde. Vi havnet all in på floppen, jeg fikk ikke noe hjelp i bordet, og WPT var over for mitt vedkommende. Leif Arne kom seg imidlertid videre til den fjerde dagen, og endte til slutt på 17. plass. Det var ikke noen overraskelse at nettopp Leif Arne stod for denne prestasjonen. Jeg håper at han tar seg tid til å spille flere internasjonale turneringer.

Leif Arne Hetland under hovedturneringen i WPT Borgata.

Borgata er enkelt å reise til, og anbefales for nordmenn som planlegger pokertur. Atlantic City kun to timers kjøring sør for Newark internasjonale flyplass utenfor New York. Det går også busser fra Manhattan dersom man vil kombinere poker med storbyferie. Det er mange grunner til at Borgata har det beste pokerrommet på østkysten av USA.  Action er god både på lave og høye kurser. Spillelokalene er trivelige, og turneringene er gode. I tillegg tilbyr de veldig gode hotellavtaler for pokerspillere. Tilbringer du noen timer i cash-lagene får du tilbud om gratis overnatting på femstjerners hotell. Det er i seg selv verdt noen tusenlapper, og bidrar til å holde reisekostnadene nede. Ta turen i forbindelse med en av de mange pokerfestivalene de arrangerer, og test ut selv!