Bare troen på dette kan løfte deg over andre som på alle måter er like god som deg selv. Å tro du er bedre enn andre er også en viktig del av poker. Det betyr ikke noe om det er korrekt eller ei. Det å ha tillit til seg selv betyr veldig mye for ditt eget spill. Selvfølgelig må man ha basisferdighetene. Man må vite hva man skal gjøre i hvilke situasjoner. Dette kan derimot de aller fleste. Det som tipper skåla i din favør er at du føler deg best, og dermed gjør de riktige uredde valgene, at du tør spille ut dine likeverdige motstandere.

En Petter Northug Jr på sitt beste går skirenn på denne måten. Han slipper seg langt bak i feltet for så å gli opp igjen til sine utfordrere. Han forteller dem at han er her. Sterkere, smartere, bedre enn dem alle sammen. Det må være jævla irriterende å føle at man drar fra for så plutselig å ha ham der på bakskiene med en kjapp kommentar om hvorfor du bremser feltet så jævlig. Hvorfor bruker han energi på dette? Fordi det tapper de andre for energi. Den dagen Petter løper på andres premisser kan han like godt legge opp. Da er leken over. Hans konkurrenter vil se på det som en svakhet og styrker ved det sitt eget selvbilde. Dette vil igjen gi dem den ekstra dimensjonen i sitt løp til å tippe skåla i sin favør.

Poker er en macho sport. Setter man i gang et bord med bare nybegynnere vil man allerede etter første runden ha funnet ut hvem som er mest macho i sin personlighet. Det kommer tydelig frem, og det kommer fort rundt filten. Machoen vil styre spillet, vil intimidere andre, vil bruke chipsene betydelig mer enn de andre. Vi som har spilt litt vet å utnytte dette. Machoen overspiller for mye, machoen bløffer for mye, machoen gir for mye av seg selv rett og slett. Det å være aggressiv og selvsikker i spillestilen er absolutt viktig i poker, men man må ikke være macho for å være selvsikker.

Nøkkelen for å slå likesinnede i et spill som poker ligger i å ha troen på seg selv, og utnytte de fordelene man får ved det. Samfunnsforskeren Malcolm Gladwell snakker i sin siste bok ´David and Goliath´ om «Relative Deprivation», eller lettere sagt «Stor fisk i liten dam»-effekten. Det viser seg nemlig at desto bedre skole en går på, desto dårligere føler man seg som studentene. Mange studenter som er veldig gode blir bare OK på veldig gode skoler. Studentene sliter mer på den veldig gode skolen enn de ville gjort andre steder. Det er i seg selv ikke veldig banebrytende. Det som er interessant er at de OK studenter gjør det bedre på sine OK skoler enn de veldig gode studentene som nå går på de veldig gode skolene. Studentene på de gode skolene brytes ned mentalt ved å ikke kunne følge utviklingen til de aller aller beste, og gjør det derfor dårligere enn de skulle ha gjort. Studentene på de små skolene vil gjøre det bedre fordi de føler seg gode når medelevene er dårligere. Man bør altså ikke sikte til de beste skolene om man ikke er absolutt best. Da vil man ha en mye bedre utvikling på en dårligere skole, som en stor fisk i en liten dam.

I poker kan dette betraktes som Game Selection. Er du en OK pokerspiller, bør du ikke sette deg ned med veldig gode spillere for å vinne. Er du OK bør du sette deg ned med OK spillere. Da vil du føle deg bedre enn du egentlig er og også spille bedre. Dette fører igjen til bedre resultater. Hvorfor? Fordi du vil da anta at du er blant de beste rundt bordet. Du vil tro du er best og vil derfor spille bedre. Sitter du på et bord hvor du tror de andre er bedre enn deg, gjør du deg selv automatisk dårligere. Det er vanskeligere å velge rett enn du tror. For å kunne gjøre dette valget må du ha selvinnsikt. Du må vite hvor god du er. Du må vite hvor god de andre er. Det er snart NM. Har du noe der å gjøre.

«In my mind I´m always the best. If I walk out on the court and I think the next person is better I´ve already lost.» -Venus Williams