Thudmans Invitational er en årlig pokerturnering som ble startet av Thomas Udness i 2007, der flere av landet beste spillere samles og som nå har vokst til en festivalhelg. Den sjuende utgaven, TI7, gikk av stabelen på Hippodrome i London. Kasinoet som faktisk er eid av Pokerstars, der Thomas Udness jobber. Bedre omgivelser for poker får du vel knapt nok, spesielt ikke når denne glade gjengen syklet forbi kasinoet på vår vei inn. London ass, what's not to love?

Vimennpoker var selvsagt til stede, og vel så det. Representert med to teammedlemmer – Ørjan Skommo og Fredrik Akerholt, samt redaktør Mats Ulshagen. I tillegg var sjefen sjøl Alex Øystå på plass, sammen med sin sønn Henrik. Toppa lag med andre ord. 

I alt var det 52 spillere på plass, vi slenger ut noen tilfeldige navn som pokergeneral Frode Fagerli, Freeroll-mester Erik Bjørdal, førstemann-ut-ekspert Roar Aspås og … Fincken. Det skulle spilles i alt fire turneringer.

Mye flaks

Første turnering var en £10 Heads Up Pat-turnering. Nå sier du sikkert «Hæh?», og det var omtrent den samme lyden som kunne høres utover lokalene i fjerde etasje på Hippodrome. Thomas Udness forklarte tålmodig reglene om igjen og om igjen, helt til de aller fleste var innforstått med hvordan det skulle gjøres. Det tok temmelig lang tid. Jeg skal her forsøke å forklare det, forstår du det ikke leser du bare gjennom det en gang til.

Det starter med at hver spiller får utdelt ti kort hver, som spilleren fordeler i fem par. Tenk fem ulike starthender i Texas Hold’em. Så deles det ut en flopp, og hver av spillerne kan så velge hvilken av hendene den vil spille. Deretter kommer turn og river, og vinneren får det første poenget. Det skal altså ikke bys, det avgjørende er å velge riktig i forhold til floppen.

Etter at første poeng er delt ut, kommer det en ny flopp, og man må velge en ny starthånd til den floppen. Vinneren av duellen er den som først tar tre poeng.

Dette er med andre ord et spill med mye flaks involvert, men det ligger selvsagt et betydelig ferdighetsnivå i det å fordele kortene riktig, velge riktig starthånd og ikke minst lese motstanderen. I hvert fall tenkte jeg det da jeg med letthet tok meg videre til runde to. Da jeg så fikk utdelt ti elendige kort i neste runde, og røk ut så det suste, heller jeg litt mer mot flaks igjen. Til slutt var det uansett Thomas Bjørdal som tok hjem tittelen, etter å ha slått Arnfinn Kalvenes i finalen.

Gladfulle nordmenn

Spill to var hakket mer forståelig, kanskje med unntak av navnet. £20+2 ReFreeze ReFreeze LOE. Her snakket vi altså annet hvert level Hold’em og Omaha, med muligheter for rebuy på level en og fire, mens en eventuell blakking på nivå to og tre betydde at det var over. Sagt med andre ord ble det fullt øs på runde en, tight i runde to og tre og så full fest igjen i runde fire. På det ene bordet gikk alle blindt inn på første hånda, noe som ga Fincken en solid chiplead da hans firerpar slo essene til Udness. Hawaiispillingen kom faktisk litt uforberedt på floor-manager Daniel Best fra Hippodrome, som hadde satt opp strukturen, for det var mye mer sjetonger i spill enn han hadde forutsett. Spillegale nordmenn på pokerfrislepp i London der altså.

Dermed varte turneringen til klokka 04 på natta, og John Kristiansen trakk til slutt det lengste strået foran Peter Adolfsson, «Sutta» Hansen og Mattis Koppang.

Innen den tid hadde norske oljepenger fått ben å gå på. Svært mange av dem fant veien over filten i etasjene under turneringslokalet. Selv rakk jeg to turer i minibanken og tomme lommer i løpet av en halvtime etter nok en gang å ha forsøkt å overbevise meg selv om at jeg synes at Omaha er et morsomt spill som jeg behersker. Det er ikke spesielt morsomt, og jeg behersker det ikke. Spesielt ikke når man spiller med gladfulle nordmenn på tilt. Dagens gladfulleste, Michel Sterk, tok det meste av mine chips, før han selvsagt fordelte dem på en rekke motspillere i løpet av kvelden.

Kjappest ut

Den neste dagen var det knapt nok tid til å slikke sår og plastre lommeboka før det var på ‘an igjen. Selveste Main-turneringen begynte allerede klokka 12, med buyin på £200+20. Dette var en vanlig NLH, og med en struktur som skulle sørge for at vi var i mål innen klokka 01 på natta.

Det ambisiøse starttidspunktet til tross, de fleste var på plass allerede kl 12, og da klokka passerte 13 var det vel bare Fincken og Ørjan Skommo som manglet. Førstnevnte er imidlertid en dreven forsentkommer, og spilte raskt opp det han hadde fått blindet vekk.

En mindre dreven forsentkommer var Skommo, han rakk faktisk bare tre hender før han var ute. Han er allin preflopp med KK på hånda og møter AA. På floppen kommer tre spar, derav sparkonge, men en ny spar på river gjør at Skommo ryker ut som dagens raskeste. Ikke den første riktignok, folk hadde røket før han rakk å sette seg til bords. Til og med Roar Aspås kunne plukket opp et og annet tips der.

Ellers var det verdt å merke at essepar svært mange ganger viste seg som en forferdelig dårlig starthånd. I tillegg til Finckens firere fra dagen i forveien, var det massevis av hender som ga dem juling. Duellen fire ess mot royal straight flush fikk vi også se, i tillegg til en KK mot KK der den ene traff flushen. Resultatet var haugevis av bad beat-historier og generell syting, og til middag var det bare 16 spillere igjen. Deriblant undertegnede.


Med åtte spillere som fikk betalt begynte det å lukte fugl, men med Sondre Sagstuen som monster-chippie og en rekke andre spillere ved bordet som ønsket å posisjonere seg før finalebordet, ble det mange coinflips. Selv gikk jeg allin med A10, men fikk syn av AJ og 99, og røk ut på en 12-plass i min Thudman-debut.

Til slutt var det imidlertid Mattis Koppang som vant. Han kom til headsup langt bak Sondre, men vant noen viktige hender og spiste opp forspranget og tok det hjem til slutt. Team Vimennpokers Fredrik Akerholt – Junior – tok en sterk tredjeplass. Etter å ha blitt sparket av teamet en rekke ganger i løpet av helgen, sørget han dermed for at han til slutt var tilbake i den gode folden. På de neste plassene fulgte Oskar Wilhelmsen, Andreas Lindgaard, Kjetil Flåten, Are Bjørnerud og Roar Aspås, mens Lars Aasen havnet på bobla.

Forvirret

Parallelt med finalebordet gikk den siste turneringen, for de utslåtte, og dersom Pat hadde vanskelige regler, var disse så godt som umulige å forstå. Vi Menn-sjef Alex Øystå sa det slik:

«Jeg sa lett ja til å bli med på en miniturnering da Frode Fagerli sa det var LETT. Her er reglene: Fem kort på hånda. Du kan by. Og bytte kort. Og så vet jeg ikke mer. Røyk ut i tredje hånda. Frode, I KILL YOU!»

Spillet, kalt Sviten Spesial eller Drawmaha, kostet £50+5 for å være med på, og 22 spillere stilte til start. Kort forklart, eller supplert til Øystås temmelig presise beskrivelse, så spilles det slik:

Man får delt ut fem kort som du kan by på og bytte, litt som en vanlig femkorts-poker, men så blir det vanskelig. Du skal nemlig også spille Omaha med kortene, det vil si at det kommer flopp, turn og river på bordet, og du velger to av kortene på hånda som skal utgjøre Omaha-hånda med tre fra bordet. Den beste femkortshånda og den beste omahahånda deler potten. Forvirrende nok i seg selv, enda mer forvirrende etter å ha sittet i åtte – ni timer og spilt poker og drukket øl. Minst forvirret var det til slutt Kristian Fevang som var, han tok det hjem foran Kristian Bekkeli og Thomas Udness. Tre stykk Tønsberggutter der altså.

Resten av kvelden og natta var det fotball (vi gidder ikke snakke om England-kampen a, selv om Fincken på bildet så ut til å kose seg), rulett, poker og party, og alle var enige om at hadde vært en skikkelig fin, men for de aller fleste kostbar, tur. Takk til Thomas Udness og Hippodrome Casino.